La
meg være litt spesifikk på fortiden for samojedhunden. Hva
står det i standardene for rasen i de nordiske land?
I
den norske standarden for rasen står det ingen ting om rasens
anvendelsesområde. I våre naboland står følgende om anvendelsesområde:
DK:
Slædehund, ledsagerhund.
Sv: Sled- och sellskapshund
I
standarden som gjelder i Norge står det absolutt ingen ting om
bruksområdet.
Det
samme gjelder for rasens historie. I Sverige og Danmark knyttes rasen
til samojedstammene i Sibir. Brukt som sledehunder, reingjetere og
vakthunder. Videre blir opprinnelsen knyttet til Kilburn Scott og
polarekspedisjoner.
Samojedstammene,- hvem er
de, hvor og hvordan levde / lever de? Svar på spørsmålet er helt
nødvendig for å komme til rettes med svaret på hvilke hunder de hadde.
Folkegruppen
som har fått æren av å ha avlet fram samojedhunden blir ofte kalt
samojeder.
Folkeslaget
blir delt inn i fire grupper; nenetser, enetser, ngasanere og selkuper.
I
Sibir regner man med at det finnes 50 forskjellige nasjonaliteter og 30
av disse regnes som Sibirs urbefolkning. Til sammen utgjør de 4% av
landsdelens befolkning. I størrelse snakker vi om en landsdel som er 33
ganger større enn Norge. Det er den delen som ligger øst for
Uralfjellene til Stillehavet.
Sirtjafolket
blir regnet for å være forfedrene til samojedene. Selv kom
samojedfolket fra fjellområdene Sajan sør i Sibir. Det er ingen ting
som tyder på at Sirtjafolket drev med reinsdyrhold. De var
havpattedyrjegere som bodde i underjordiske hytter. Kuljok kan fortelle
at Nenetserne i sine muntlige tradisjoner har med dette folket. Det kan
være snakk om 5 – 6 generasjoner tilbake. I så fall betyr det at
nenetserne ikke var i området før rundt 1600-tallet.
Nenets (yurak,
yurak-samojeder) levde i området fra utløpet av Dvina østover til
Jenisei. Det finnes også spredte grupper på Kolahalvøya. Det blir skilt
mellom tundra- og skogsnenetsere ( sistnevnte gruppe omtaler seg selv
som nestsjang / khandejar. Jf. Ravna 2001) på bakgrunn av de
naturforholdene de levde under.
Dette
er den folkerikeste samojedgruppen. I 1989 ble det regnet med at det
var 34000 av dem hvorav 77 % snakket sitt morsmål.
Folket
har vært svært sjølstendig i den forstand at de har protestert sterkt
mot russifisering. Det ga seg blant annet uttrykk at de nektet å betale
skatt og at de nektet tvangskollektivisering av reinsdyrholdet. Det ble
slaktet rein i protest og bestanden ble krympet med 2/3. Bare
9 % regner russisk som sitt morsmål. Folketallet vokser.
Folkegruppa
er omtalt tidlig på 1000-tallet av russiske kilder. Det var denne
folkegruppa som ble kalt samojeder av russerne.
Ngasan: (Tavgisamojeder/
avamsamojeder/vadyevsamojeder)
I
hovedsak lever folkegruppa på Taymyrhalvøya. I 1989 regnet man med at
det var 1300 av dem. Ca 80 % snakker sitt morsmål.
Folkegruppa
ble langt inn på 1900-tallet regnet som villreinsjegere.
Reinsdyrflokken som oftest var på 20 – 30 dyr. Disse var først og
fremst kjørerein på tundraen og lokkedyr ved villreinjakta. Dyrene
hadde liten betydning til matforråd og klær.
I
følge Kuljok er dette den folkegruppen som best har tatt vare på sin
egenart og opprinnelige livsform. Han sier det på følgende måte; ”..har
bevarat många ålderdomliga drag.” Bakgrunnen for dette er at disse har
hatt minst samkvem med russere og den kontakten som har vært ble
opprettet svært seint.
Enetsere.
(Jeniseisamojeder)
Enerne
er den minste samojediske folkegruppen. I 1989 regner man med at det
var ca 200 av dem og 45 % snakket morsmålet sitt. Folkegruppa lever i
områdene mellom nenetser og ngasanere på Taymyr, og på øst- og
vestsiden ev Jenisei. Av den grunn er de også blitt inkludert
i disse to folkegruppene ved tellinger, samt at de er blitt assimilert
av de samme folkegruppene.
Denne
folkegruppen blir og delt i et skogs- og tundrafolk. I hovedsak er de
nomader med jakt og fiske som hovedbeskjeftigelse. Som hos Ngasanerne
ble reinsdyra temmet med tanke på å bruke dem som trekkdyr. Men
flokkene var svært små.
Selkupene (ostyaksamojeder): Selkupene lever i områdene
mellom Ob og Jenisei. En av gruppene bor opp mot nord og en gruppe
lengre sør med keter, evenker og kantere mellom seg.
Gruppen
består av 3600 individer hvorav ca 54 % snakker sitt morsmål.
I
nord var jakt og fiske hovedbeskjeftigelsen med reinsdyrhold. I sør var
de jegerfolk.
Selkupene
har en kultur og økonomi som ligger tett opp til ob-ugrierne (kantere /
ostjaker og mansere / voguler og keter).
To
hovedtrekk gjør seg gjeldene i forhold til levemåte. På tundraen fra
gammelt av var reinsdyrholdet innrettet mot transport og som lokkerein
ved jakt. På tross av reinsdyrholdet er det snakk om nomadiske
jegerfolk. Denne formen for reinskjøtsel var ryggraden i livet på
tundraen i følge Donner. Vi snakker om små flokker som bestod av 20 –
30 rein. Skogsenetser og nenetser var langt inn på 1900-tallet først og
fremst jegere og fiskere, men de kunne ha små reinsdyrflokker. En
livsform som består den dag i dag.
I
skogsområdene var ikke rein noen nødvendighet. Et vanlig antall var 10
– 20 rein. Jakt og fiske var på mange måter viktigere anliggende for
disse gruppene. Sobeljakten stod i særstilling. Skinnet var
ettertraktet handelsvare med russerne.
På
1800-tallet var det ikke reindrift blant samojedene slik vi kjenner det
blant samene. Flokkene var små. De få som ble omtalt som rike kunne ha
opptil 100 dyr.
Samojedene
brukte i liten grad reinsdyrprodukter til ski og klær. Dyrene ble brukt
som kløv- og trekkdyr. Det de trengte tok de ut av villreinflokken. Det
essensielle var sobeljakt. Det var først da sobeljakten var på
nedadgående at samojedene lærte seg det ekstensive reinsdyrholdet. Det
lærte de av syrjenerne (komiene) som ble regnet som tundraens
overklasse. I boka om Sibirs historie sier Kai Donner følgende om
samojedenes reinsdyrhold:
”
Det er med ett visst vemod man konstaterar, att samojederna, tundrans
urinnvånare, icke kunnat sjelva rationellt utnyttja och
utveckla renskjøtsel utan att de øverlåtit dette åt fremmande folk och
nykomlingar på tundraen.”
Syrjenerne
ble de store og rike reineierne på tundraen. Fattige nenetser ble
gjetere hos syrjenerne. Nenetserne eide få eller ingen rein. De
livnærte seg på jakt og fiske.
Når
Kai Donner sammenligner samojedenes reinsdyrhold med tunguserne sitt,
blir det omtalt som primitivt. Dette på bakgrunn av at de er omtalt som
jegere og fiskere.
I
dag er det slik at det er nenetserne og ngasanerne som er
reindriftsnomader. De store reinsdyrflokkene i dag blir det benyttet
gjeterhund. På 1800-tallet derimot sier Donner at det bare er samojeder
med sterk innflytelse fra Skandinavia og syrjenere som
anvendte gjeterhunder. Som tidligere skrevet ble samojedenes
reinsdyrhold omtalt som primitivt og på dette stadiet ble ikke
gjeterhunder benyttet. Gjeterhunden ble ansett for å være av det onde.
Hundene ble ansett for å stresse og skremme reinsdyra.
De
små flokkene med rein ble beskyttet mot mygg ved hjelp av små hus og
bålrøyk. Rundt frambeina ble det knyttet en trebit som hindret reinen i
å springe langt vekk fra boplassen. Ved hjelp av denne teknikken skulle
det være liten grunn til å gjøre seg nytte av gjeterhund.
Trekkhunden.
I
boka ”Sibirien under zarmagt og sovjetstyre” av Knud Rasmussen blir det
gjengitt et bilde som viser russernes forestillinger om folkene i Sibir
på 1700-tallet. Landsdelen er delt inn i 5 områder som deles av elver.
I den ene regionen er det avbildet et reinsdyr og en hund som er spent
foran en slede. Kjøreren av reinen sitter på sleden, mens hundekjøreren
går på ski.
I
den andre regionen kjøres reinen på samme måte, mens hundekjøreren har
to hunder foran sleden. Kjøreren går ved siden av sleden. I de 3 andre
regionene er ikke hunder eller reinsdyr avbildet som fraktdyr.
Litteraturen
er klar på at hundekjøring har en lang historie bak seg. Donner kan
fortelle at det er funnet forhistoriske meier i Jekaterinburg (øst for
Ural). Meiene lå parvis under sleden og som ble trukket av mennesker og
hunder, knapt nok av rein. Funn som er fra steinalderen (Donner) mener
han kan like gjerne være brukt av hunder som av rein.
Nenetserne
har i følge sine tradisjoner lært hundekjøring av Sirtja-folket som
brukte hunder og ikke reinsdyr.
På
tross av disse funn, er det stor uenighet om alderen på hunden som
trekkhund.
Beretninger
fra reisende og vitenskapsmenn forteller om folkene i nord som bruker
hunder som trekkdyr. Wilhelm av Ruysbrock (1253 – 1255) forteller om et
folk oppe i nord mot havet som kjørte med hunder. Donner mener at de
folkene som det blir henvist til er enten Jugrer eller samojeder.
Marco
Polo forteller om hunder som trekker sleder både over is og barmark.
Ved et postkontor observerte han 40 hunder som var oppstallet. Disse
ble brukt til å frakte post mellom postkontorene. Stort sett ble det
kjørt med 6-spann på det som blir omtalt som korte distanser. Det
spesielle med disse hundespannene var at de gikk mellom postkontorene
uten hundekjører.
Russerne
hadde lært hundekjøring av urinnvånerne i Sibir. Teknikken brukte de.
Jermak som blir regnet for russernes store erobrer av Sibir
hadde lært kjøring med hund av jugrer og tyrkere siste halvdel av
1400-tallet..
Militært
tar de også metoden i bruk. Fra Iwan III (1499) vet vi at de militære
sjefene reiste med rein og hæren med hunder. Rangordningen som de hadde
med seg var befestet i lokale kjøretradisjoner. Det ble sagt at
forskjellen mellom ostjaker og samojeder var at de førstnevnte brukte
hunder og sistnevnte rein som kjøredyr. De rike og fyrstene brukte
reinsdyr. De fattige brukte hunder. Kai Donner sier at ostjaker og
fattige samojeder brukte hund.
I
Jenisei-traktene benytter både innfødte og russere seg av trekkhunder.
Dette var vanlig fram til 1850. I 1893 benytter baron Toll hunder, men
går etter hvert over til reinsdyr.
Dette
viser at hundekjøring har hatt en stor utbredelse i Sibir i perioden
1400 – 1800-hundredetallet.
Litteraturen
viser at hundekjøring er eldgammelt i Sibir sammen med reinsdyrkjøring.
Samojedstammene på tundraen er de som i størst utstrekning bruker
reinsdyr som trekkdyr. Men her går det også et skille mellom fattige og
rike. De fattige bruker hunder og de rike bruker reinsdyr. Selv om
nenetserne er den samojedgruppen som blir sett på som reindriftfolket
framfor noen, gjelder det ikke alle. De fattige nenetserne brukte
hunder som trekkdyr.
De
samojedgruppene som bodde i skogsområdene hadde færre rein enn de på
tundraen. I større grad var de jegere og fiskere. I disse områdene var
ikke reinsdyr noen nødvendighet da skogen var rik på sobel. Hundene
blir i særlig grad brukt på korte turer. Det eneste høvelige
framkomstmiddelet i disse områdene var ski, hunder og slede. På tross
av at reinsdyr ikke var noen nødvendighet, fortelles det om
Bergsamojedene rundt Obdorsk at; ”de fara med renar och hundar.” (K.
Donner). Enkelte brukte både hunder og reinsdyr. Det ene utelukket ikke
det andre.
I
den litteraturen jeg har hatt for hånde, gir et bilde av at selkupene
er den samojedgruppen som gjør seg mest nytte av hunden. Det er ikke
entydig hos dem heller. Hundene ble brukt på kortere og lettere turer.
Reinsdyr overtok på lange turer. For de som ikke hadde reinsdyr var det
hundene som gjorde denne tjenesten.
Det
samme gjorde seg gjeldene ved fiske. Fiskerne lot hundene trekke de
lette børene. I følge Castren erstattet hundene i sin alminnelighet
reinsdyr ved Jenisei. På midten av 1800-tallet anvendes fortsatt
hundene ved munningen av Jenisei. Ved en annen anledning omtaler han
hundene som trekkdyr ved huslige sysler, transport av vann, ved etc.
Nansen
forteller et sted at de hundene han fikk tak i ved Vaigatsch var av en
mindre type enn hva han fant lengre øst ved Jeniseitraktene. De siste
var også betraktelig bedre trekkhunder. Den samme tendensen kan vi se
når han uttaler seg om de hundene som Trontheim hadde kjøpt inn til han
i Irkutsk. De blir omtalt som reine rasedyr, langraggete, drivkvite,
med stående ører og spiss snute.
Seletøyet
besto av en tykk ring av tau omkring lenden og magen.
Trekklinene ble festet under magen og går bakover mellom beina. Mens
andre lar trekklinene gå langs med ryggen. Seletøyet er kjent i Sibir
langt til bake i tid. Nansen omtaler også dette seletøyet. Når han
omtaler trekkegenskaper sier Nansen følgende: ”Innkjøpt i Irkutsk 26
østsibirske hunde, som er anerkjendt bedre trækhunde end de
vestsibirske (ostjakiske),……”
De
var større og mer høybente enn dem de fikk til ”Framferden fra
ostjakene i 1893.
Dette
kan tyde på at hundene er innkjøpt hos Selkupene som hadde lært
hundekjøring av Ostjakene.
Beveger
vi oss inn på 60-tallet kan litteraturen fortelle oss at hundekjøring
er i ferd med å ta seg opp. Ikke minst i de områdene hvor det ikke
drives reinsdyrhold. (Sukolova) I følge samme forfatter hadde
trekkhundene blitt fortrengt på 1800-tallet.
På
Novaja Semlja kan vi lese at hundene trakk båtene på land som en slede.
På Jenisej ble hundene brukt til å trekke båtene på elva.
Nenetsere
som driver jakt og fiske, kjører også i dag med hundeslede, i sær på
Novaja Semlja og i tundraen på fastlandet. Fra seks til åtte til ti –
tolv hunder spennes i vifteform. Den venstre er førerhund og dressert
til å adlyde ordrer.
Selkupene
brukte brede ski og ski med sidevegger som ble trekt av mennesker.
”Natar” ble trukket av hund.
”……… i
nogle områder, hvor man ikke holder rener, igjen er begyndt at benytte
det gamle transportmiddel, hundeslæden.” ”………nogle hantere (i Sogom)
efter en meget lang pause havde genoptaget kørsel med hundeslæde.”
På
Taigaen ble hundene forspent parvis i rekke. Seletøyet var forbundet
med en midtreim.
Nentsernes
kjøreform var vifteform og hver hund direkte festet til
sleden.
Jegere
i Sogom spente for hundene parvis med 8 –10 hunder. Trekkreim om halsen
som går over ryggen. Dette ble innført av jegere som hadde lært det
lengre nord.
I
Sitjekurja omtales en ”håndslæde”. Her går trekkreimen langs buken med
en spannstørrelse på 8 – 12 dyr. Hundene ble brukt til å frakte fisk,
brensel og høy hjem. Jegere som hun møtte spendte hundene foran ei
kjerre hvor båten ble fraktet på til elva.
I
P-posten (3-99) fortelles det om en amerikansk forsker som var i Sibir
tidlig på –60-tallet og observerte det vi vil kalle samojedhunder. Der
blir det fortalt at de fleste hundene ble brukt som trekkhunder om
vinteren. Dette var blant nenetserne som er kjent for sitt reinsdyrhold
i dag. ( http://www.samoyed.org/yamalsams.html )
Nansen
gir beretninger som er ganske like de vi har hørt. Sleden som
framkomstmidlet,- hunder eller reiner. De kunne gå 90 verst
(gaml. russisk lengdeenhet 1066m. En samojedisk verst er 4 ganger så
lang) uten foring. Selene over ryggen, men også under buken. Fire
sammen foran. Flere bakover,- to og to.
Forskjellen
på reindriftssamojedenenes hunder og de som ble brukt til kjøring var
at de sistnevnte var større og kraftigere. Reindriftssamojedenes hunder
er den tidligere nevnte waigatsch-typen. De blir omtalt som små lurvete
hunder i størrelse med små grønlandshunder. På grunn av all pelsen var
det stort sett bare poter å se. Dette forklarer han med at de var
reingjeterhunder.
To
av disse Waigatschtypene får følgende omtale. ”Svarta” er en liten hvit
korthåret tispe med sorte tegninger – ingen som helst rase. Av figur
ligner hun en sekk, som er avspisset bakover og ender med den gyselige
halestump, som skinnbarlig ligner en lampepusser. Hodet ligner
fullstendig sekkesnuten. Dog kommer ørene i tillegg, men de forbedrer
ikke saken. Det venstre er lite og står rett opp. Det høire er stort og
står rett ut. Når hun springer, hvilket ikke hender ofte, thi hun er
gørrende doven, kaster hun benene rett ut til siden. ”Lasse” er omtrent
av samme størrelse, sort med et par hvite tegninger og meget langhåret.
Det er så vidt man kan se øynene inne i ragget, men det lille man ser
uttrykker list og lurhet……., en fryktelig slagsbror. Skjønt lav – han
ligner i form nøiaktig en avstumpet medisterpølse med 4 miniatyrben
under – forstod han å anvende sine glimrende biteredskaper så vel, at
han til slutt var en slags bas.
Sener
forteller Nansen følgende;
”…..passerte
vi gjennem en hundeleir, og min forbauselse var stor. Aldri har jeg
sett finere dyr. De fleste var av den sedvanlige samojedtype,
kritthvite med rett opstående ører. Men disse var uten overdrivelse en
halv gang til så store. De var velstelte og velnærte og en sann fryd
for øyet. Stakkars våre små venner om bord – de vi fikk på Waigatsch!
Dette var en sikker og absolutt dødsdom over dem.”
En
av tispene fikk valper og om valpene fortelles det følgende etter 2
måneder;
” …..alle kritthvite som foreldrene og har alle rasens beste merker .
Ørene rett i været og en hårbekledning som nok vil beskytte dem en
barsk vinternatt.”
Omtalen
valpenes mor ”Marie” får forteller Nansen følgende:
”….
Efter sin siste sledetur skjønnere enn nogensinne. Den er hvit som
sneen, og presterer en hurtighet i flukten, hvis make jeg aldri har
sett hos nogen hund. ….. Hun ”Marie” er også kvikk som lynet, helt
hvit, lang og slank. De 8 har altså godt å slekte på.
Nansen
gir klar beskjed om forskjellen på de to samojedtypene han hadde i
spannet.
”Et
spann på 12. ……7 fra Dickson – alle gode sledehunder. 3 er fra
Waigatsch. De er små, men ivrige i arbeidet.”
Tradisjonen
for trekkhunden har lang historie i Sibir. Funksjonen har vært truet,
men er tatt opp på nytt, men i enkelte områder har historien om
trekkhunden vært ubrutt.
Tamhunden
som husdyr i Sibir har vært til ”hjelp til å dra sleden.”
Jakthunden.
Forannevnte
sitat er langt på vei sitatfusk. Innledningen til sitatet er som
følgende. ”Tamhunden som husdyr er først og fremst brukt ved jakt,
eller hjelpe til å dra sleder…” (Donner.)
Først
og fremst jakthunder. Ut over det er kildene sparsomme med
opplysninger. Kuoljok og Popov nevner hundene i forbindelse med
gåsejakt og hvordan hundene jager gjessene inn i nettene som jegerne
har satt opp.
Sukolova
omtaler disse hundene på følgende måte:
”
Samojedspisser. Liten, tett, langhåret kvit eller grå pels. Oppstående
ører, ringlet hale. God luktesans. Sterke bein og hurtig. Gemyttelig og
omgjengelig. Ikke forvent. Sover ute. Sørger selv for maten.”
Hver
jeger hadde en eller to jakthunder. Og pulken blir omtalt som
håndredskap for jegeren. Da er det kanskje ikke rart å se
bilder(Kuoljok. Fig. 8) hvor jeger og hund trekker sleden i lag.
Ved
villreinjakta blir reinsdyra forfulgt av hunder iflg. Kuoljok.
Litteraturen
jeg har tilgjengelig forteller svært lite om hundene som jakthunder,
men den slår fast at hundene først og fremst er jakthunder. I
overveiende grad er folkegruppene fangstmenn. Påstanden er av den grunn
med stor sannsynlighet riktig.
Gjeterhunden.
Om
gjeterhunden er det også relativt lite å finne. Forfattere som Sokolova
og Popov nevner gjeterhundene. Sokolova nevner blant annet at
gjeterhunden er et kjennetegn ved nenetisk reinsdyrhold. Det gjelder i
særlig grad nenerne på Jamal. Hundene skal drive reinen og den skal
vokte reinsdyra mot ulv. Når det i den svenske standarden står at
samojeden er en vokterhund, velger jeg å tro at det er denne form for
vokting det tenkes på.
Popov
har en kort beskrivelse av hvordan hunden er bygd, hvordan den blir
brukt og litt om hunden som familiehund.
Bruksområdet
er kort fortalt å finne igjen bortkomne reinsdyr. Hundene samler
flokken og de blir styrt av kommandorop fra gjeteren.
Den
er avlet fram med korte bein. De blir omtalt som kvite arktiske hunder
som ligner polarrev. I ”Tundraens folk” av Øystein Ravna er det bilde
av en slik hund. ( s. 96)
Ngasanernes
hunder hadde et meget godt ry på seg. Blant annet kjøpte både dolganer
og nordyakuter hunder fra dem. Og de fikk en god pris for hundene.
Popov
gir ikke belegg for påstanden om hundene som sengevarmere. Han kan
fortelle at hundene alltid er bundet til en slede. Er de i teltet er de
tjoret til rajene som ligger mot teltduken. Livet i teltet blir for
øvrig illustrert med ei tegning med to tjorede hunder.
Valpene
går alltid løse, men om natta blir de puttet i sekk for å ikke
forstyrre folkets nattesøvn. Det følger med ei tegning som viser ei
ngasankvinne som tømmer posen for valper om morgenen…..
I
artikkelen i P-posten blir det også nevnt hunden som gjeterhund. De
samarbeider med gjeterne og driver reinsdyra til bedre beiter. Om
vinteren finner hundene bortkomne reinsdyr og vokter dem til gjeterne
kommer. Hundene benytter bjeffing som et varslingssignal om at her er
vi. Denne gjetingen (voktingen) kunne skje over flere dager. Hundene
får karakteristikken som utholdene og besluttsomme. Her får vi for
øvrig bekreftet påstanden om hundene som sengevarmere.
Ravna
(2001) nevner at hundene kom inn i teltet om natta og la seg på folket.
Hvorfor sier han ikke noe om.
Nyere
skriftlige kilder har jeg ikke funnet om hundene. Men det kan henvises
til noen nyere bilder. I ”All about the Samoyed” av Beryl &
Geoff Grounds gjengir et bilde av en
nenetserfamilie på Jamal i 1996 hvor det ligger en kvit hund
i forgrunnen i bildet.
”Mitt
russiske nord” av Øyvind Ravna har bilder fra nenetsernes familieliv.
Dette er fra områdene rundt Narjan Mar og hundene er svært mørke. På s.
188 er det en bisquit hund som får meg til å tenke på samojeden. Litt
revete i ansiktet.
I
Martin Falklinds bok om ”Ørreten på tundraen” (s.179) er det et bilde
av en drivkvit hund som har tilhold blant samene på Kolahalvøya.
Alle
disse eksemplene viser en stor bredde i typene på populasjonen. Om det
er våre samojeder er vel tvilsomt med den rasestandarden som vi går
rundt med i bakhodet, men at de ligner, er helt klart.
Avslutningsvis
om hundenes kulturelle bakgrunn vil jeg bare henvise til det som stod i
P-posten tidligere i år (1-2001 ) om samojed- og ostjakhund.
Av
eldre bilder kan det henvises spesielt til ”Roald Amundsens
oppdagelsesreiser i bilder” s. 154. (Oslo 1988)
”Samojed-
och Ostjakhundarne kunna hvardera delas i en större och en mindre typ
med talrika öfvergångsformer; sammaledes Bjarmalandshunden. Som
dragare, hvartill de äfven användas sommartiden vid älffärder i båt,
anspännas de liksom Bjarmalandslaiken, vanligen i koppel om 3 till 6
framför hvarje släde.
Om
Ostjakhunden och Samojedhunden; särdeles starka och härdiga som dragare
- både Nansen och Wellman ha, bland andra, begagnat dem på sina
ishafsfärder - modiga till oförvägenhet, och den förstnämnde i all
synnerhet en utomordentligt god jakthund på dessa trakters snart sagdt
allt jaktbara vildt.
Dessutom
åligger det dessa tvenne mångsidiga hundar äfven att vakta och
sammanhålla sina respektive ägares renhjordar.” (P-posten 1-2001)
Større
og mindre typer. Dette blir bekreftet av Nansen da han var på sin ferd.
Noe som er omtalt tidligere.
Gode
jakthunder, gode trekkhunder som også voktet og holdt sammen
reinsdyrflokkene. Beregovoy`s artikkel i P-posten konkluderte med
følgende.
”På
Jamal og så langt øst som Taymyr gjeter langhårede samojedhunder
reinsdyr, jakter og trekker sleder fortsatt.” (s.15)
Sibir
er ufattelig stort. Levekårene varierer på tundraen og i taigaen. Det
gjør at folkenes krav til hundene varierer, noe som gjør at hundetypene
varierer på bakgrunn av geografi og økonomi.
Men
også hos urbefolkningen i Sibir – det burde være i deres interesse at
samojedhundene blir tatt vare på, skjer det ei utvikling. Snøscooteren
er et viktig bidragsyter til at hundene er blitt mindre. Men hundene er
fortsatt en dyd av nødvendighet som sikkerhet i snøstormene og til å
finne igjen bortkomne reinsdyr.
Min
konklusjon så langt er at vi er forpliktet på tre tradisjoner om vi
skal være tro mot rasen;
gode
jakthunder, gode trekkhunder som også voktet og holdt sammen
reinsdyrflokkene, m.a.o. gjeterhunden.
Hundenes
opprinnelse er mangfoldig. Vi kjenner den som allroundhunden til
daglig. Noen rister sikkert på hodet over en slik formastelig
betegnelse. Spesialiserte hunder finner vi i samfunn som er klassedelt
og spesialisert. Samojedens bakgrunn er mangfoldig. For samojeden blir
betegnelsen allroundhund en hedersbetegnelse. De var brukshunder og
hadde nær kontakt med folk og var preget på det.
Litteratur:
Soja
Sokolova. På reje i Vest-Sibirien. Forlaget Progres. København 1987.
M. A. Castrèn. Nordiska Resor och
Forskningar. Førsta bandet. Helsingfors 1870.
M. A. Castren. Nordiska Resor och
Forskningar. Fjerde bandet. Helsingfors 1857.
Kai Donner. Sibirien. Folk och Forntid. Søderstrøm
& Co Førlagsaktiebolag. Tammerfors 1933.
Pèter
Hajdu. The
Samoyed Peoples and Languages. Indiana University. Haag 1962.
Knud
Rasmussen. Sibirien under zarmagt og sovjetstyre. Gyldendal. København
A. A. Popov. The Ngasan. The Material Culture
of the Tavgi Samoyeds. Indiana University Publications. Haag 1966.
Fridtjof
Nansen. Gjennom Sibir.
Kai
Donner. Bland samojeder i Sibirien. Albert
Bonniers Førlag. Stockholm
1918.
The Red Book of the Peoples of the Russian
Empire. www.eki.ee/books/redbook.shtml
Aage
O. Volden.
